Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Nytt om Romfart 24. årgang, nummer 90, mars-juni 1994, sidene 24-31. Vær oppmerksom på at artikkelen kan inneholde opplysninger og data som i dag er foreldete. Sovjetunionen tapte månekappløpet

Av Erik Tronstad

20. juli 1969 landet de første menneskene på Månen i Apollo 11. I over 20 år etterpå nektet Sovjetunionen for at landet hadde vært involvert i et kappløp om å nå Månen først. Men det var et kappløp, og nå kjenner vi de sovjetiske planene.

N-1-bæreraketten

Akkurat som USA utviklet gigantraketten Saturn V for å sende mennesker til Månen, utviklet Sovjetunionen i løpet av 1960-årene N-1. Klar til oppskytningen av en måneekspedisjon hadde Apollo/Saturn V en høyde på omtrent 110 m og en masse på knapt 3000 tonn, drivstoff inkludert. De tilsvarende tallene for N-1 og dens nyttelast var 104 m og 2750 tonn. Disse likhetene skjuler store forskjeller i de tekniske løsningene som var valgt.

Saturn V hadde tre trinn. Første trinn hadde fem kjempemessige motorer av typen F-1, hver med en skyvekraft på omtrent 6,6 millioner newton ved havoverflaten (tilsvarer vel 8 millioner newton i vakuum). Drivstoffet var en blanding av parafin og flytende oksygen. Andre trinn benyttet fem motorer av typen J-2, hver med en skyvekraft på omtrent én million newton. Drivstoffblandingen her var den langt mer effektive kombinasjonen av flytende hydrogen og flytende oksygen, en av de mest effektive blandingene av kjemiske drivstoffer som er kjent. Tredje trinn brukte én J-2-motor.

N-1s første trinn hadde hele 30 identiske hovedmotorer av typen NK-33, og fire mindre hjelpemotorer. Hver av hovedmotorene hadde en skyvekraft på 1,5 millioner newton i vakuum. Som Saturn Vs første trinn benyttet også N-1 kombinasjonen parafin/flytende oksygen som drivstoff. En NK-33-motor ble for øvrig i 1993 importert til USA (se notisten «Aerojet importerer Trud NK-33 rakettmotor» i Nytt om Romfart nummer 89, 1994, sidene 5-6).

Total skyvekraft ved start var i underkant av 45 millioner newton for N-1, mot 33 millioner newton for Saturn V. Motorene i første trinn skulle nominelt brenne i 110 sekunder for N-1 og 150 sekunder for Saturn V. Hvis en av NK-33-motorene i N-1s første trinn skulle svikte, ville motoren plassert diametralt overfor denne automatisk bli slått av. I så fall ville brenntiden for de resterende motorene blitt forlenget til 168 sekunder for å kompensere for den reduserte skyvekraften. Hvis to motorer sviktet - ledsaget av stopp av deres diametrale parmotorer - ville de gjenværende 26 motorene ha brunnet i 210 sekunder.

Det andre trinnet i N-1 hadde 8 NK-43-motorer, hver med en skyvekraft på 1,75 millioner newton i vakuum. Det er mulig at NK-33-motorene i N-1s to første trinn hadde identiske brennkamre. Forskjellige dyser og enkelte andre ulikheter gjorde at hver av motorene i det andre trinnet hadde større skyvekraft enn i det første.

Også NK-43-motorene i N-1s andre trinn brukte parafin og flytende oksygen som drivstoff, mens Saturn Vs andre trinn altså benyttet den langt mer effektive kombinasjonen av flytende hydrogen og oksygen. Det andre trinnet til N-1 leverte en total skyvekraft på rundt 14 millioner newton, mot bare 5 millioner newton for Saturn Vs andre trinn. Til gjengjeld brant Saturn 5s andre trinn mye lengre enn N-1s, i 320 sekunder mot 130 sekunder for N-1.

I det tredje trinnet til N-1 ble det brukt fire NK-39-motorer, som hver hadde en skyvekraft på omkring 400 000 N. Total skyvekraft ble dermed rundt 1,6 millioner newton, mens Saturn 5s tredje trinn brukte én J-2-motor som leverte omtrent én million newton. N-1s tredje trinn skulle antakelig ha brunnet i omtrent 300 sekunder, mens Saturn Vs tilsvarende trinn først brant i 160 sekunder for å få seg selv og Apollo inn i jordbane. Senere ble det igjen brukt i 320 sekunder for å få seg og Apollo ut av jordbane og over i en bane mot Månen.

Mens Saturn V kunne levere knapt 140 tonn nyttelast til lav jordbane, var det tilsvarende tallet for N-1 «bare» 95 tonn. For hvert tonn nyttelast som ble plassert i lav jordbane, trengte Saturn V en masse av bærerakettstruktur og drivstoff på 21 tonn, mens N-1 trengte nesten 29 tonn. Saturn V var altså en langt mer effektiv bærerakett enn N-1. Hovedårsaken til dette var at Saturn Vs to øverste trinn benyttet en langt mer effektiv drivstoffkombinasjon - flytende hydrogen og oksygen - enn N-1.

USA utviklet alt i 1950-årene den meget avanserte teknologien som skulle til for å lage rakettmotorer som benyttet flytende hydrogen og oksygen. Den ble brukt til å konstruere RL-10-motorene i Centaur-trinnet, de nevnte J-2-motorene i de to øverste trinnene i Saturn V og hovedmotorene i romfergen.

Første ikke-amerikanske bærerakett som benyttet denne avanserte drivstoffkombinasjonen var ikke sovjetisk, men ESAs Ariane. Motoren i Arianes tredje trinn bruker flytende hydrogen og oksygen som drivstoff. Først i Energia-bæreraketten, som første gang ble skutt opp nesten 9 år etter første Ariane-bærerakett, tok Sovjetunionen i bruk slike rakettmotorer. Da hadde USA benyttet dem i 30 år. Også Japan bruker en rakettmotor som forbrenner flytende hydrogen og oksygen i landets nyutviklede H-2-bærerakett.

Forberedende prøver med N-1

I februar 1967 var N-1-bæreraketten nesten ferdig utviklet og monteringen av den begynte ved Baikonur/Tjuratam-romsenteret i Kasakhstan. En modell i full størrelse ble 25. november 1967 plassert på den ene av de to oppskytningsplattformene som var bygd for N-1. Så fulgte tre uker med en rekke prøver av bæreraketten og systemene i den, før den ble rullet tilbake i monteringshallen 12. desember 1967.

Den første N-1-bæreraketten som skulle skytes opp, ble 7. mai 1968 plassert på oppskytningsplattform nummer 1. Oppskytningsforberedelsene måtte stoppes da det ble funnet sprekker i strukturen til det første trinnet. Bæreraketten ble fraktet tilbake til monteringshallen, der sprekkene ble nærmere undersøkt og reparert.

I november 1968 ble N-1 igjen rullet ut til oppskytningsplattformen. Senere ble den imidlertid erstattet av en fullskalamodell uten nyttelast. Formålet var flere prøver og trening av bakkemannskapene som skulle stå for oppskytningen.

Utrolig nok ble det aldri gjort noen prøveavfyringer av motorene i N-1-bæreraketten i prøvejigger på bakken. Alle N-1-motorene skulle avfyres for første gang når den første N-1-oppskytningen skulle starte. Dette ble gjort for å spare tid og penger.

Amerikanerne gjennomførte til sammenlikning en rekke prøveavfyringer av alle rakettmotorene som ble brukt i Apollo/Saturn-kombinasjonen, før noen av dem ble montert i Apollo-romfartøyet eller Saturn-bæreraketten.

Oppskytningsforsøk av N-1

En N-1-bærerakett med serienummer 34 ble i midten av januar 1969 plassert på oppskytningsplattform 1 ved Baikonur/Tjuratam. Nyttelasten, et romfartøy kalt L1, ble installert på toppen av bæreraketten. Planen var å først plassere L1 i lav jordbane, deretter sende det rundt Månen og tilbake til Jorden.

Oppskytningsforberedelsene tok 28 døgn. Den første oppskytningen var planlagt til 20. februar, men ble utsatt i 24 timer på grunn av dårlig vær.

Første oppskytning av N-1 fant dermed sted 21. februar 1969. Til å begynne med fungerte alt bra. Idet bæreraketten kom klar av oppskytningstårnet, 3-7 sekunder etter start, ble motorene nummer 12 og 24 stoppet på grunn av en feil i kontrollsystemet Kord som hadde styringen med motorene i det første trinnet. Fordi de andre motorene kompenserte for denne feilen, fortsatte oppskytningen. Selv om fire motorer hadde sviktet i det første trinnet, skulle N-1 vært i stand til å fortsette oppskytningen.

Omtrent 25 sekunder etter start ble motorenes skyvekraft redusert til raketten trygt hadde passert gjennom perioden med maksimalt dynamisk trykk. Rundt 65-66 sekunder etter start ble skyvekraften igjen økt til full styrke, men mye raskere enn ventet. Dermed oppstod det kraftige vibrasjoner i bæreraketten.

Et rør som førte flytende oksygen til en av rakettmotorene sprakk, og flytende oksygen strømmet ut. Kord-systemet greide ikke å stoppe motoren raskt nok og det brøt ut brann. Andre motorer og pumper i nærheten ble raskt overoppvarmet og eksploderte. Omtrent 70 sekunder etter start stoppet tilsynelatende alle motorene om bord. Samtidig ble unnslipningssystemet for nyttelasten aktivisert og radiooverføringen av tekniske data fra raketten opphørte.

Bæreraketten traff bakken og eksploderte rundt 50 km fra oppskytningsrampen, mens nyttelasten landet omtrent 35 km fra den.

I midten av 1969 var den andre oppskytningsplattformen for N-1 ved Baikonur/Tjuratam klar til bruk. En av fullskalamodellene av N-1 ble plassert der for utprøving av plattformen.

Etter at man hadde gjort en del forandringer med N-1, ble det gjort et nytt ubemannet oppskytningsforsøk 3. juli 1969, mindre enn to uker før Apollo 11 ble skutt opp 16. juli 1969.

Bare 6-9 sekunder etter start, i en høyde av 200 m over oppskytningsplattformen, sviktet en drivstoffpumpe. Kontrollsystemet om bord stoppet rakettmotorene. Nyttelastens unnslipningssystem fungerte bra, skjøt den ut fra bæreraketten og landet den omtrent 1 km fra oppskytningsplattformen.

Samtidig falt den gigantiske raketten ned på oppskytningsrampen med over 2000 tonn drivstoff om bord og forårsaket en voldsom eksplosjon. Hele raketten og oppskytningsplattformen ble fullstendig tilintetgjort. Det ble også gjort store skader på den andre, identiske oppskytningsplattformen 500 m unna. Bakken i området rundt ble så kraftig svidd at man selv i dag ser spor etter eksplosjonen på satellittbilder.

Den 27. juli 1971 prøvde sovjeterne for tredje gang å skyte opp N-1, også nå uten mennesker om bord. Bare 8-10 sekunder etter starten, i en høyde av omtrent 250 m, sviktet bærerakettens kontrollsystem. Bæreraketten gikk inn i en ukontrollert rotasjon rundt den vertikale aksen. Dermed brøt støttestrukturen mellom det andre og tredje trinnet sammen. Like etterpå vippet den øvre delen av bæreraketten over, det vil si det tredje trinnet og nyttelasten.

Mens de falt, eksploderte først drivstofftankene i det tredje trinnet, deretter tankene i månelandingsfartøyet og moderfartøyet som skulle vært i månebane. Alt dette traff bakken nær oppskytningsplattformen og forårsaket der ytterligere ødeleggelser.

De første to trinnene fortsatte imidlertid oppover, uten det tredje trinnet og nyttelasten. Kontrollsystemet om bord fungerte imidlertid ikke. Derfor falt de ned 20 km fra oppskytningsplattformen og eksploderte der. Eksplosjonen laget et krater som var 30 m i diameter og 15 m dypt. Vrakrester fra N-1 lå spredt utover et område på omtrent 10 km².

Etter denne mislykkede oppskytningen ble kontrollsystemet og Kord-systemet omkonstruert og forbedret.

Til tross for de tre mislykkede oppskytningene fortsatte N-1-programmet. Apollos suksess gjorde imidlertid at planene om bemannede sovjetiske måneferder ble skrinlagt.

Det fjerde og siste oppskytningsforsøket med N-1 fant sted 23. november 1972, igjen fra oppskytningsplattform 2. Etter at motorene i det første trinnet hadde fungert bra i 107 sekunder, oppstod det uventet kraftige vibrasjoner i raketten. Bæreraketten gikk i oppløsning og eksploderte i luften.

Det er blitt kjent at ytterligere to N-1-bæreraketter var montert ved Baikonur/Tjuratam og at flere oppskytninger var planlagt. Teknikere skal ha hevdet at N-1 kunne ha blitt operativ i 1976.

Etter den fjerde mislykkede oppskytningen av fire forsøk, ble imidlertid sjefkonstruktøren i det sovjetiske romprogrammet, Vasili Mishin, avsatt og erstattet av Valentin Glusjko. Noe av det første Glusjko gjorde, var å stoppe hele N-1-programmet. Isteden gikk han i gang med et nytt bærerakettprogram, Energia.

Glusjko hadde for øvrig i 1960-årene sterkt motarbeidet miljøer i den sovjetiske romindustrien som ville utvikle rakettmotorer som benyttet flytende hydrogen og oksygen, en holdning som delvis bunnet i sjalusi og personlige motsetninger. Han innså senere at dette var et feiltrinn, og Energia benytter blant annet motorer som bruker flytende hydrogen og oksygen som drivstoff.

Planene for en bemannet, sovjetisk måneferd

Selve N-1-bæreraketten bestod av tre trinn. På en bemannet månelandingsferd ville det vært ytterligere to trinn, videre et månelandingsfartøy og et moderromfartøy for å frakte kosmonautene tilbake til Jorden. På toppen var en redningsrakett som skulle trekke moderromfartøyet og månelandingsfartøyet bort fra resten av bæreraketten i en nødsituasjon. Disse siste komponentene ble samlet kalt L-3.

Moderromfartøyet som skulle benyttes i månebane, var en modifisert utgave av Sojus-romfartøyet.

Månelandingsfartøyet hadde én eneste rakettmotor som skulle brukes under landing og oppstigning. Selve kabinen der kosmonauten skulle være, var kuleformet. På den ene siden var en cockpit som ga kosmonauten utsikt over måneoverflaten. Istedenfor en liten styrestikke, som det amerikanske månelandingsfartøyet hadde, ble det sovjetiske kontrollert ved hjelp av store, primitivt utseende spaker. På toppen av månelandingsfartøyet var det plassert stillingskontrollmotorer som skulle benyttes for møte med og sammenkobling til moderromfartøyet i månebane.

En sovjetisk månelandingsferd ville ha startet med en oppskytning av N-1/L-3 med to kosmonauter om bord. De tre N-1-trinnene ville brakt L-3 opp i jordbane. Der ville det fjerde trinnet blitt brukt til å sende L-3 ut av jordbane og mot Månen, før det selv ble koblet fra.

Fremme ved Månen ville det femte trinnet først blitt brukt til å få romfartøyet inn i månebane. På L-3 var det ingen innvendig forbindelse mellom moderfartøyet og månelandingsfartøyet. Til sammenlikning var det en innvendig tunnel mellom Apollo-romfartøyets kommandoseksjon og det tilkoblede månelandingsfartøyet.

Bare den ene av de to kosmonautene skulle lande på Månen. Han måtte først i romdrakt ta seg ut av moderfartøyet, på utsiden av det og så inn i månelandingsfartøyet via en «spasertur» i rommet. Vel om bord i månelandingsfartøyet ville moderromfartøyet med den andre kosmonauten bli koblet fra.

Denne teknikken med å overføre kosmonauter mellom to sammenkoblede romfartøyer på utsiden av dem, ble prøvd på romferdene med Sojus 4 og Sojus 5 i jordbane i januar 1969. Først ble Sojus 4 skutt opp med Vladimir Aleksandrovitsj Shatalov som eneste passasjer. Dagen etter ble Sojus 5 skutt opp med tre menn om bord: Aleksei Stanislovovitsj Jelisejev, Jevgenij Vasiljevitsj Khrunov og Boris Valentinovitsj Volynov. Etter flere banemanøvre av begge romskipene, begynte sammenkoblingsmanøvrene på Sojus 4s 34. omløp og Sojus 5s 18. omløp. Det automatiske systemet brakte romskipene så nære hverandre som 100 m, hvoretter Shatalov overtok og gjennomførte en manuell sammenkobling. På det neste omløpet tok Jelisejev og Khrunov på seg romdrakter, gikk ut av Sojus 5 og ut i rommet, og manøvrerte seg over til Sojus 4. Der tok de seg inn i Sojus 4. Volynov var nå alene igjen om bord i Sojus 5, mens Shatalov i Sojus 4 hadde fått to medpassasjerer.

Rundt 1990 begynte sovjetere som hadde vært involvert i landets bemannede måneprogram, å bekrefte at landet hadde hatt et slikt program i 1960-årene. Lenge før dette skjedde, hevdet mange vestlige eksperter at formålet med ferdene til Sojus 4 og Sojus 5 nettopp var å utprøve teknikker som skulle brukes på en bemannet måneferd. (En mer detaljert omtale av Sojus 4 og Sojus 5 og deres sammenheng med Sovjetunionens bemannede måneprogram finnes i artikkelen «Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 7. del» i Nytt om Romfart nummer 50, 1984, sidene 47-49, 57, 66.)

Etter at den ene kosmonauten var kommet seg vel om bord i månelandingsfartøyet, ville femtetrinnet blitt brukt til å bremse månelandingsfartøyet så mye ned at det startet ferden ned mot Månen. I omtrent 1000-2000 m høyde ville femtetrinnet bli koblet fra og månelandingsfartøyet lande ved hjelp av egne rakettmotorer. Like før landingen ville små bremsemotorer blitt avfyrt for å dempe landingsstøtet.

Kosmonauten som hadde landet på Månen, skulle nå tilbringe fire timer der, to av dem i romdrakt ute på måneoverflaten. Månelandingsfartøyet var konstruert for å kunne greie seg i 72 timer alene og tilbringe 48 timer på måneoverflaten. Likevel ville man på det første ferden gjøre oppholdet på Månen kortest mulig.

For å komme ut på overflaten, måtte kosmonauten som hadde landet, ta seg ut gjennom en luke og ned en stige, omtrent slik amerikanerne gjorde det. Tilbake i månelandingsfartøyet skulle han skyte seg opp i dets oppstigningsseksjon, mens den laveste delen med landingsbeina stod igjen.

Oppe i månebane skulle han koble oppstigningsseksjonen til moderromfartøyet. For å komme tilbake i det, måtte han igjen ha tatt seg ut i rommet i romdrakt og svevd på utsiden av romfartøyene.

Så ville oppstigningstrinnet blitt koblet fra og moderromfartøyets rakettmotor startet for å bringe det og de to kosmonautene tilbake mot Jorden. Her ville de ha landet i en egen tilbakevendingskapsel, slik Apollo-astronautene landet i Apollo-kapselen.

Apollo 11 og Luna 15

Den 16. juli 1969 startet Apollo 11 ferden mot Månen med Neil Armstrong, Edwin Aldrin og Michael Collins om bord. Om kvelden 20. juli ble Armstrong og Aldrin de første mennesker som landet på Månen. Knapt 4 timer etter midnatt mandag 21. juli 1969 satte Armstrong som det første menneske sin fot på Månen.

Helt til det siste gjorde Sovjetunionen hva det kunne for å ta noe av glansen fra den første bemannede månelandingen. 13. juli 1969 skjøt landet opp det ubemannede måneromfartøyet Luna 15. Både i april og juni 1969 hadde Sovjetunionen gjort mislykkede forsøk på å skyte opp et slikt måneromfartøy. Oppskytningen i juli var landets siste sjanse på å komme Apollo i forkjøpet.

Luna 15 gikk inn i månebane 17. juli, to døgn før Apollo 11.

Sovjeterne sa svært lite om hva som var formålet med denne ferden. Likevel er det ingen tvil om at planen med Luna 15 var å myklande på Månen, ta prøver av overflaten og bringe dem tilbake til Jorden før Apollo 11 vendte tilbake med sine måneprøver. Sovjeterne håpet dette ville ta noe av glansen fra Apollo 11-ferden.

Mens de to Apollo 11-astronautene var på Månen, gjorde Luna 15 et mislykket forsøk på å myklande i Krisenes hav 21. juli. Ett eller flere av systemene om bord i Luna 15 må ha sviktet, fordi romfartøyet krasjet mot Månen med 480 km/t og ble knust. Krasjlandingen knuste samtidig alle sovjetiske håp om å stjele noe av oppmerksomheten fra Apollo 11.

To bemannede sovjetiske måneprogrammer

Sovjetunionen hadde for øvrig ikke bare ett, men to bemannede måneprogrammer. Det ene hadde som formål å sende et menneske rundt Månen og tilbake til Jorden, det andre å landsette et menneske på måneoverflaten og få det tilbake hit. Alt i 1966 begynte 18 kosmonauter å trene på ferder rundt Månen og på månelandingsekspedisjoner.

Sovjeterne innså tidlig i 1960-årene at det kunne bli vanskelig å landsette mennesker på Månen før amerikanerne. De regnet med at dersom de greide å sende et menneske rundt Månen og tilbake igjen før amerikanerne nådde Månen, ville det ta mye av publisiteten fra Apollo-programmet. Dersom de også ved hjelp av et ubemannet romfartøy - som Luna 15 - kunne hente måneprøver til Jorden før amerikanske astronauter, håpet sovjeterne at amerikanerne ville gi opp Apollo-programmet. Dermed kunne de selv ta den tiden de trengte for å landsette de første menneskene på Månen.

Den første bemannede Apollo-ferden foregikk i jordbane med Apollo 7 i oktober 1968. Samme høst sendte Sovjetunionen to ubemannede romfartøyer, Sond 5 og 6, rundt Månen og tilbake til Jorden. Her myklandet de. Om bord i Sond 5 var blant annet skilpadder, melormer, en plante med skudd, frø fra hvete, bygg og furu, samt en del andre levende organismer.

Begge Sond-romfartøyene var modifiserte Sojus-romfartøyer som var bygd for å frakte mennesker rundt Månen. Ferdene med dem var forløpere for og utprøving av alle faser i en bemannet ferd rundt Månen og tilbake til Jorden.

Det ser ut til at USAs Central Intelligence Agency (CIA) var klar over at Sovjetunionen høsten 1968 var like ved å kunne sende mennesker rundt Månen. USA tok konsekvensen av dette ved å endre planene for den andre bemannede Apollo-ferden, Apollo 8.

Opprinnelig var det planen at man på Apollo 8 for første gang skulle ta med romfartøyet som skulle brukes til landinger på Månen, men bare til jordbane. Der skulle man så utføre en rekke prøver i rommet med månelandingsfartøyet.

Utviklingen i det sovjetiske romprogrammet gjorde at den amerikanske romorganisasjonen NASA høsten 1968 endret planene for Apollo 8. I slutten av oktober besluttet NASA å sende Apollo 8 med tre astronauter og uten noe månelandingsfartøy til Månen, inn i månebane og så tilbake til Jorden. Det store spenningsmomentet denne høsten var om sovjeterne ville komme dem i forkjøpet.

Ifølge kosmonauten Oleg Makarov var det den gang fem kosmonauter som trente med henblikk på å foreta en ferd rundt Månen og tilbake til Jorden: Valeri Bykovski, Aleksei Leonov, Oleg Makarov, Nikolai Rukavisjnikov og Vitalij Sevastjanov. En annen kilde sier at Leonov og Makarov var uttatt til å gjennomføre en slik ferd i et Sond-romfartøy i desember 1968, mens en tredje kilde mener disse to var utsett til å foreta den første sovjetiske månelandingen. Denne kilden mener de to gruppene Valeri Bykovski og Nikolai Rukavisjnikov som den ene og Pavel Popovitsj og Vitalij Sevastjanov som den andre, trente på en bemannet ferd rundt Månen.

Månens posisjon på himmelen og beliggenheten til romsentrene i Sovjetunionen og USA, gjorde at Sovjetunionen i desember 1968 ville kunne skyte opp en bemannet ferd før amerikanerne. Den ene dagen etter den andre passerte imidlertid denne måneden uten at noe bemannet Sond-romfartøy ble skutt opp.

Den 21. desember 1968 dundret Apollo 8 opp fra Florida. Det var første gang den kjempemessige Saturn 5-bæreraketten ble brukt til en bemannet oppskytning, i seg selv et dristig trekk. Bæreraketten hadde bare vært skutt opp to ganger tidligere, og siste gang før Apollo 8 var det atskillige problemer med den under oppskytningen av ubemannede Apollo 6. (Disse problemene er nærmere omtalt i artikkelen «Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 4. del» i Nytt om Romfart nummer 37, 1981, sidene 8-10, 34.)

Sovjeterne må nok ha sett på amerikanerne som halvt desperate, halvt gale som våget å bemanne Saturn V alt på den tredje oppskytningen, særlig når man tar i betraktning problemene med Saturn V på Apollo 6. Sovjetiske forskere og rakettkonstruktører mente de måtte ha gjort fire eller fem vellykkede, ubemannede oppskytninger av kombinasjonen N-1/L-3 før det kunne bli aktuelt å foreta bemannede oppskytninger med den.

På selveste julaften gikk Apollo 8 inn i bane rundt Månen, foretok ti omløp rundt vår drabant i verdensrommet og dro så tilbake til Jorden og en perfekt landing 27. desember 1968.

Dermed hadde USA også greid noe et Sond-romfartøy ikke kunne gjort, nemlig gå inn i månebane. Sond ble skutt opp med bæreraketten Proton. Den kunne bare så vidt sende et Sond-romfartøy rundt Månen og tilbake til Jorden. Den hadde ikke tilstrekkelig løftekapasitet til å sende med nok drivstoff til først å bremse ned et Sond-romfartøy i månebane og deretter få det ut av månebanen og tilbake til Jorden.

Men hvorfor skjøt ikke Sovjetunionen opp et bemannet Sond-romskip før Apollo 8? Tre mulige grunner har vært oppgitt. Ifølge Oleg Makarov var det en mislykket Proton-oppskytning etter Sond 6-ferden. Sovjeterne begynte da å tvile på om bæreraketten var pålitelig nok til å skyte opp mennesker med, og det skal - ifølge Makarov - ha tatt flere måneder å finne ut hva som skjedde og hvorfor. Ifølge en annen kilde skal Aleksei Leonov ha vært rasende over den mislykkede Proton-oppskytningen.

Selv om Proton-bæreraketten nå har vært i bruk i nesten 30 år, har den ennå per i dag utelukkende vært brukt til oppskytning av ubemannede nyttelaster.

En annen grunn til at det ikke ble noen bemannet Sond-ferd i desember 1968, skal ha vært problemer med kabintrykket i Sond 6. Det førte til tvil om romskipet var godt nok til å bringe med mennesker.

En tredje forklaring som har vært framsatt, er en mislykket landing for Sond 6. Romfartøyets fallskjerm skal ha blitt utløst for tidlig, slik at det krasjlandet da det tok bakken. Man skal derfor ha vurdert det slik at det var nødvendig med flere prøver av det før mennesker kunne benytte det.

Uansett hva nå grunnen måtte ha vært til at det aldri kom noen bemannet Sond-ferd, så var Apollo 8 kort og godt en knallsuksess. For første gang fikk mennesker se Månens bakside med sine egne øyne. En meget dristig plan ga full uttelling. Bare 14 måneder senere fikk imidlertid NASA en alvorlig påminnelse om hvilket høyt spill de hadde spilt.

På vei til Månen ble Apollo 13 nærmest lammet av en eksplosjon i serviceseksjonen som gjorde at Apollo-romskipet mistet det meste av sin forsyning av energi, luft og vann. Det som reddet livet til de tre astronautene om bord, var månelandingsfartøyet de var koblet til og forsyningene om bord i det.

En tilsvarende eksplosjon på Apollo 8, som ikke hadde med noe månelandingsfartøy som kunne fungert som «livbåt», ville ha tatt livet at besetningen. Sammen med dem ville sannsynligvis også hele Apollo-programmet ha gått i graven. (En mer detaljert omtale av det spennende kappløpet høsten 1968 mellom Sovjetunionen og USA om å sende de første menneskene rundt Månen finnes i artiklene «Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 5. del» i Nytt om Romfart nummer 39, 1981, sidene 94-96, 103 og «Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 6. del» i Nytt om Romfart nummer 42, 1982, sidene 44-47, 62.)

Suksessen til Apollo 8 gjorde at sovjeterne umiddelbart skrinla planene om å sende et menneske rundt Månen i et Sond-romfartøy.

Sovjetiske forskere innså også i 1969 at de ikke kunne greie å landsette mennesker på Månen før tidligst i 1970.

1969 ble et år fullt av tilbakeslag med utstyret Sovjetunionen hadde utviklet for måneferder. Det eksploderte, brøt sammen og ble knust i småbiter både på Jorden og Månen. Samtidig gikk Apollo fra suksess til suksess, frem til den uforglemmelige mandags morgenen i juli da et menneske tok et lite skritt på Månen. Menneskets urgamle drøm om å reise til et annet himmellegeme var endelig en realitet.

Glasnost og det sovjetiske måneprogrammet

I alle år fra Apollo 11 landet på Månen og til Mikhail Gorbatsjov som Sovjetunionens president startet sin reformpolitikk med blant annet «glasnost» (åpenhet) som ett av stikkordene, ble det gjentatte ganger fra sovjetisk hold benektet at landet i 1960-årene hadde noe program for å sende mennesker til Månen. Først i 1989 begynte de første innrømmelsene om et slikt program å komme fra mennesker som arbeidet i det sovjetiske romprogrammet. Senere er stadig flere opplysninger om programmet kommet ut, og også enestående bildemateriale fra det. Deler av utstyret som ble utviklet i 1960-årene med henblikk på å sende mennesker til Månen, finnes fortsatt i landene som den gang utgjorde Sovjetunionen, og det er blitt vist fram til vestlige besøkende.

Det er ingen tvil om at amerikanske etterretningskilder hele tiden har visst ganske mye om det sovjetiske måneprogrammet. Amerikanske fotorekognoseringssatellitter har for eksempel tatt en rekke bilder av N-1-bæreraketten de gangene den stod ute på oppskytningsplattformene på Baikonur/Tjuratam. Det meste av disse dataene har imidlertid vært hemmeligstemplet og forbeholdt noen få med den rette klarering innen amerikansk etterretning.

På grunnlag av åpne kilder og enkelte opplysninger som til tross for hemmeligstempling sivet ut fra amerikansk etterretning i slutten av 1960-årene og utover i 1970-årene, pekte flere vestlige eksperter på sterke indisier om at Sovjetunionen måtte ha hatt et bemannet måneprogram i 1960-årene. Det gjorde de allerede fra Apollo-programmets dager og utover i 1970-årene. Bildet de dannet seg av det sovjetiske måneprogrammet og konklusjonene de trakk, er nå i hovedtrekk bekreftet av opplysninger som etter 1989 er kommet fra sovjetisk/russisk hold. Alle de i Vesten som trodde på sovjeternes forsikringer om at de ikke prøvde å sende mennesker til Månen i konkurranse med Apollo, tok feil.

Som antydet ved referansene ovenfor til tidligere artikler om det bemannede sovjetiske måneprogrammet, har forfatteren av denne artikkelen tidligere i Nytt om Romfart hatt en serie artikler om dette programmet. De ble publisert med ujevne mellomrom i perioden 1979-1986 og var basert på arbeider gjort av de nevnte vestlige ekspertene, som konkluderte med at Sovjetunionen engasjerte seg sterkt for å sende mennesker til Månen før USA. Dette var da også den utvetydige konklusjonen på artikkelserien i Nytt om Romfart.

Da denne artikkelserien ble skrevet, visste vi i Vesten ikke at sovjeterne selv betegnet sin månerakett med N-1. Derfor ble det i Vesten benyttet flere betegnelser på den. I artikkelserien brukes navnet Lenin om det vi i dag vet sovjeterne selv kalte N-1-bæreraketten.

Noen av detaljopplysningene i disse artiklene må korrigeres etter det som siden 1989 er offentliggjort fra sovjetisk/russisk hold. I hovedtrekk holder likevel artiklene og konklusjonene som trekkes der, fortsatt mål.

For de som måtte være interessert i på nytt å lese disse artiklene, ble de publisert slik:

Del 1 stod i Nytt om Romfart nummer 31, 1979, sidene 64-66, 77.
Del 2 stod i Nytt om Romfart nummer 35, 1980, sidene 62-68, 80.
Del 3 stod i Nytt om Romfart nummer 36, 1980, sidene 93-97, 100.
Del 4 stod i Nytt om Romfart nummer 37, 1981, sidene 8-10, 34.
Del 5 stod i Nytt om Romfart nummer 39, 1981, sidene 94-96, 103.
Del 6 stod i Nytt om Romfart nummer 42, 1982, sidene 44-47, 62.
Del 7 stod i Nytt om Romfart nummer 50, 1984, sidene 47-49, 57, 66.
Del 8 stod i Nytt om Romfart nummer 59, 1986, sidene 76-80, 90, 91.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Dette er det første uretusjerte bildet av en N-1-bærerakett på oppskytningsplattformen som er blitt offentliggjort i vestlig presse. Det ble tatt av en ingeniør ved Baikonur/Tjuratam-kosmodromen fra den andre N-1-oppskytningsplattformen der i 1969 og hemmeligholdt til begynnelsen av 1990-årene. Bildet viser den første N-1-bæreraketten like før den ble skutt opp i februar 1969. N-1 hadde nederst en største diameter på 17 m. De tre nederste trinnene er mørkegrå på bildet, mens de øverste trinnene med nyttelasten er hvite. Mellom første og andre trinn og mellom andre og tredje trinn ses gitterstrukturer som skiller trinnene fra hverandre. (Den Lebedev)

En N-1-bærerakett fotografert på oppskytningsplattformen i 1968 eller 1969. Høyst sannsynlig er dette ikke en versjon bygd for å skytes opp, men en fullskalamodell av N-1 laget for ulike prøver. Ved og i nærheten av raketten ses flere ulike servicetårn. I motsetning til Saturn V, som ble montert vertikalt, ble N-1 montert horisontalt og fraktet slik fra monteringshallen til oppskytningsplattformen. Der ble den vippet opp i vertikal stilling.

Slik så N-1-bærerakettens første trinn ut sett rett nedenfra. Vi ser de 30 NK-33-motorene ordnet i to sirkler, en ytre med 24 motorer og en indre med 6 motorer. (D. A. Lebedev)

Det første trinnet til en N-1-bærerakett flyttes under arbeid i monteringshallen ved Baikonur/Tjuratam-kosmodromen. (D. A. Lebedev)

Det første trinnet i N-1-bæreraketten hadde 30 rakettmotorer av typen NK-33, som vist på dette bildet. Trud/Samara, som produserte motorene, har i dag 62 av dem for salg.

En del av utstyret som ble bygd for å frakte kosmonauter til Månen, er tatt i bruk til helt andre formål. Ovenfor ses drivstofftanker bygd til N-1-bæreraketten som nå brukes som vanntanker ved Baikonur/Tjuratam. På bildet under ses et stort skjold som er satt opp som tak over benker og bord. (Spaceview-Operations, Amsterdam)

Månelandingsfartøyet som skulle brukes til å landsette en sovjetiske kosmonaut på Månen, var basert på Sojus-romfartøyet. (D. A. Lebedev)

En trist skjebne for rakettmotorer som var bygd for å frakte mennesker til Månen. Disse NK-43-motorene, som ble bygd for å brukes i N-1-bærerakettens andre trinn, står her på lager hos produsenten av dem, Trud/Samara i Russland. Nå er de til salgs for andre formål, om noen vil kjøpe dem.

Sond-romfartøyet som skulle brukes til bemannede ferder rundt Månen og tilbake til Jorden, var en modifisert utgave av Sojus-romfartøyet. Det ble flere ganger sendt rundt Månen uten mennesker om bord. En bemannet ferd var planlagt gjennomført i desember 1968, men den ble aldri noe av.