Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Nytt om Romfart 24. årgang, nummer 91, juli-september 1994, side 47. Vær oppmerksom på at artikkelen kan inneholde opplysninger og data som i dag er foreldete. Tidevannsstjerne ved pulsar

Av Erik Tronstad

Helt siden den ble oppdaget i 1988, har pulsaren B1957+20 i Sagitta (Pilen) vært spesielt interessant for astronomene. Selv er pulsaren en sterkt magnetisert stjerne som roterer om sin egen akse 625 ganger per sekund. Den ledsager på 0,025 solmasser hadde sannsynligvis en mye høyere masse til å begynne med. Senere har imidlertid høyenergetisk stråling fra pulsaren «blåst» bort det meste av ledsagerens opprinnelige masse. Astronomene kaller derfor B1957+20 for Den sorte enke, etter edderkoppen som fortærer maken sin.

I mai 1994 rapporterte Zaven Arzoumanian (Princeton University) og kollegene hans om at dobbeltstjernens omløpsperiode på 9,17 timer, som hadde avtatt med flere millisekunder og så stabilisert seg, nå hadde økt til den høyeste verdien som har vært observert. James H. Applegate og Jacob Shaham (Columbia University) mener en mulig forklaring kan være at omløpsperioden blir uregelmessig fordi ledsageren «dyttes» litt fram og tilbake mens den prøver å holde samme side rettet mot pulsaren hele tiden. Pulsarens gravitasjonsfelt prøver å låse ledsageren fast med synkron rotasjon. Ionisert stråling får imidlertid gasser til å fordampe fra den lille stjernen, gasser som i sin tur vekselvirker med pulsarens kraftige magnetfelt og slik bremser ned dens rotasjonshastighet. Denne vekselvirkningen av krefter lager store tidevannsutbulninger i ledsageren og varmer den opp. Applegate og Shaham har regnet seg fram til at overskuddsenergien som kommer fra ledsageren (den som ikke kan forklares av virkningene fra pulsaren), stemmer godt med den man skulle forvente fra denne prosessen. Det tyder på at i motsetning til andre stjerner, som lyser med energi fra kjernefysiske fusjonsprosesser, lyser denne stjernen primært på grunn av energi fra tidevannseffektene i den.