Romfergen Columbia la i vei på STS-75 den 22. februar 1996 med U.S. Microgravity Payload-3 og Tethered Satellite System (TSS) i lasterommet og en besetning på syv astronauter. Vel i bane ble den kuleformede TSS sendt ut av lasterommet, festet til en 20,7 km lang line som var viklet opp på en snellemekanisme i lasterommet. Satellitten beveget seg som planen var oppover, i retning rett bort bort fra Jorden, sett fra romfergen. De viktigste formålene med eksperimentet var å se hvordan den sammenknyttede kombinasjonen TSS-romfergen produserte elektrisk energi ettersom den beveget seg gjennom Jordens magnetfelt, skaffe data om plasmamiljøet rundt Jorden samt skaffe erfaringer med hvordan slike romlinesystemer fungerer i praksis. Dette var andre gang TSS var med i romfergen. Forrige gang, på STS-46 i 1992, kjørte linen seg fast etter 256 meter. På STS-75 var i hvert fall ikke problemet å få TSS langt nok vekk fra romfergen. I stedet røk linen mot slutten av utvindingsfasen, og den 400 millioner dollar dyre italienskbygde satellitten forsvant opp i en høyere bane med 19,5 km av linen på slep. Heldigvis hadde man da rukket å innhente visse plasmafysikkdata, og vist at man kunne oppnå spenninger på 3000 volt i linen. Etter to nesten helt mislykkede ferder er det lite trolig at man vil ta seg råd til å bygge en ny TSS-satellitt. Den alltid så ulykksalige linen var konstruert for å tåle mye større belastninger enn den ble utsatt for på denne ferden, og man vet ennå ikke grunnen til at den røk. Forslag om at linen i distré hjemlengsel var blitt forbyttet med spagetti, eller at en overvektig UFO slukte TSS-agnet, er avvist som sannsynlige årsaker. Columbia landet på KSC den 9. mars 1996, etter 16 dager i rommet.