Den siste av modulene til Mir-komplekset ble, etter utallige utsetteler, omsider skutt opp med en Proton-rakett den 23. april 1996, over ti år etter at Mirs kjernemodul ble skutt opp. At det har tatt så lang tid å fullføre utbyggingen av Mir-komplekset, skyldes i hovedsak de forverrede tilstandene i russisk økonomi, med mangelfulle og forsinkede bevilgninger til Krunitsjev, fabrikken som har bygget Mir-modulene, som resultat. Dette har igjen bl.a ført til at Krunitsjev ikke har kunnet betale sine underleverandører i tide, slik at disses leveranser er blitt utsatt. En siste utsettelse på en ukes tid ble innvilget fordi det russisk-amerikanske selskapet ILS gjerne ville ha sin Proton-oppskyting, den første kommersielle (se neste notis) foran i køen. At Priroda ikke ble enda mer forsinket, skyldes nok press fra amerikanerne. Tilstede-værelsen av Priroda er nemlig essensiell for mye av det arbeidet Shannon Lucid (se forrige notis) skal gjøre i Mir, og amerikanerne, som har betalt russerne mye for Lucids Mir-opphold, ønsket ikke at hun ble sittende og tvinne tomeltotter.

Priroda brukte tre døgn på å manøvrere seg frem til og koble seg til Mirs fremre luke. En manipu-latorarm flyttet modulen over til den siste ledige radiale koblingsluken noen dager senere. Mirs forskjellige moduler er blitt rokert en del i løpet av årene, men skal nå ikke flyttes noe mer på. «Priroda» er russisk for natur, og er utstyrt med et dusin større kameraer, radarer og øvrige fjernmålingssensorer som skal bli brukt til å observere jordoverflaten. Modulen er det mest komplekse romfartøy med dette formål som Russland har skutt opp. Dessuten øker den Mirs indre volum med 66 kubikkmeter, som dermed samlet har fått et større indre volum enn 1970-tallets amerikanske romstasjon Skylab.

Den komplette Mir består nå av følgende moduler: Mirs kjernemodul (opp februar 1986), Kvant 1 (mars 87), Kvant 2 (nov. 89), Kristall (mai 90), Spektr (mai 95) og Priroda. Kvant 1 er koblet til Mirs bakre, aksiale luke, de fire andre modulene vinkelrett på hverandre til hver sin aksiale luke (som alle befinner seg ved Mirs fremre, aksiale luke). Alle seks modulene har masser på rundt 20 tonn (unntatt Kvant 1, med 11 tonn), maks diametre på ca. fire meter og er skutt opp med Proton-raketter. Mir har vært permanent bemannet i mange år og har alltid et Sojus-fartøy tilkoblet en av de aksiale lukene. Den andre luken er vanligvis opptatt av et Progress-, eventuelt et annet Sojus-fartøy. I tillegg ble en fire tonns tilkoblingsmodul brakt opp med Atlantis i 1995 og permanent koblet til Kristall. Denne benyttes nå hver gang romfergen kobles til Mir-komplekset. Mir-kompleksets totale masse oppgis nå til 116,5 tonn med ett Sojus-fartøy (ca. 7 tonn) tilkoblet. For ordens skyld tar vi med de tre siste Progress-oppskytingene: Progress M-29: 8. oktober 1995, M-30: 18. desember 1995 og M-31: 5. mai 1996.