Den russiske romstasjonen Mir plages av stadig flere tekniske problemer, mer eller mindre relatert til at det nå er elleve år siden kjernemodulen ble skutt opp. Den 4. mars 1997 sviktet en oksygengenerator om bord, og forsøk på å få den i gang igjen var mislykkede. Man klarte heller ikke å få en tilsvarende generator, som ikke var i bruk da den første sviktet, til å virke skikkelig. Reservegeneratorer vil bli sendt opp med Progress M-34 i april 1997. Generatorene sviktet mindre enn to uker etter at en annen type oksygengenerator begynte å brenne om bord i stasjonen. Besetningen, som da var på seks personer, klarte å slokke brannen med tre brannslokkingsapparater etter 90 sekunder, før den forårsaket større skader. Men røykutviklingen hadde vært såpass kraftig at romfarerne måtte bære gassmasker sammenhengende de neste to døgnene. Forøvrig fant ingen russere det bryet verdt å opplyse utenomverdenen om den potensielt katastrofale brannen før 12 timer etter at den fant sted. Dette irriterte NASA temmelig mye, både fordi det var en amerikaner om bord og fordi kommunikasjonen mellom de russiske og amerikanske romstasjonkontrollsentrene må være fullstendig strømlinjeformet før byggingen av den felles romstasjonen tar til. NASA fikk først vite om brannen da en av deres medarbeidere kom på jobb i det russiske kontrollsenteret dagen etter.

Den 2. mars 1997 returnerte kosmonautene V. Korzun og A. Kaleri sammen med den tyske romfareren R. Ewald til Jorden i Sojuz TM-24. Litt senere prøvde man å koble forsyningsromskipet Progress M-33 til stasjonen ved å benytte et russisk system i stedet for det vanlige Kurs-systemet, som produseres i Ukraina. Men Progress bommet på stasjonen med flere titalls meter. Etter å ha lett etter feilen uten hell ga man opp, og sendte Progress ned i atmosfæren, der den brant opp.

Progress M-33 ble skutt opp og leverte sine forsyninger til Mir allerede i november 1996, men måtte kobles fra i februar 1997 for å gi plass til Sojuz TM-25. Deretter kretset Progress-romskipet for seg selv.