Stjernehimmelen nå om sommeren er svært lys, og særlig her så langt nord. Det er derfor begrenset hva en kan observere nå om sommeren. Det er bare de sterkeste stjernene som er synlig midt på natten, og i sør troner det såkalte Sommertrianglet som utgjøres av stjernene Vega i Lyra (Lyren), Deneb i Cygnus (Svanen) og Altair i Aquila (Ørnen). Det er alt for lyst til å observere tåker, galakser og stjernehoper. Imidlertid er dobbeltstjerner noe man kan forsøke seg på fra sensommeren av. Solaktiviteten er nok likevel det mest spennende. Maksimum ventes i juli. De som er nord for 67° N kan forsøke seg på en delvis solformørkelse som er på sitt beste ca. kl. 03:30 den 31. juli. Sør for dette har ikke sola stått opp før det hele er over. Tromsø f.eks.: Start: 02:52, maks.: 03:32 (45,3%), slutt: 04:13.

For de som drar til sørligere breddegrader, er et annet spennende objekt kometen C/1999 S4 Linear som kan nå 4. magnitude i begynnelsen av juli. Trolig er 6. magnitude mer realistisk. Den beveger seg oppover på himmelen fra Triangulum og inn i Perseus og Andromeda i løpet av juni, mens den blir stadig mer lyssterk. Med sola stående i Taurus og etterhvert Gemini og like under horisonten er den nærmest umulig å se her fra Trondheim. De som drar til Sør-Norge kan jo forsøke.

Planetene står svært ugunstig til hele sommeren, like ved Sola. Det går an å forsøke å se etter dem på høylys dag med en prismekikkert eller et lite teleskop. Pass da bare på at ikke sola kan komme inn i synsfeltet! For å finne dem kan f.eks. Skymap Pro (demoversjonen er god nok) brukes for å finne avstanden fra sola og et kompass for å sikte inn vinkelen.

Det er en interessant meteorsverm i slutten av juni, nemlig Bootidene som har maksimum 27. juni. Denne hadde en uventet høy timerate i 1998 med over 50 stjerneskudd i timen. Disse er også usedvanlig langsomme meteorer med hastigheter under 20 km/s. Utstrålingspunket (radianten) ligger like over draget i Karlsvogna. Men igjen må man langt sørover for å få mørk nok himmel.

Når vi kommer inn i august begynner himmelen endelig å bli mørkere. Da kan vi se fram til meteorsvermen Perseidene. Den begynner allerede 17. juli og varer helt fram til 24. august, med maksimum 12-13. august. Den er kjennetegnet ved mange lyssterke meteorer, ofte med røykspor. Typiske rater er rundt 100 meteorer i timen ved maksimum, men vi kan neppe håpe på å se mer enn kanskje ¼ av dette med de lyse augustnettene her i Trøndelag. I år kan det blir enda dårligere siden vi dessverre har nesten fullmåne rundt maksimum, men noe vil vi nok likevel kunne se. Fullmånen står for øvrig alltid lavt om høsten slik at den sjenerer mindre enn den ellers ville gjort. Radianten ligger like over Perseus i retning Cassiopeia. Dette er ca. 60 grader over horisonten mot øst/sør-øst ved midnatt. Ratene er normalt under 25 stjerneskudd i timen ved perfekte forhold utenfor tidsrommet 10-15. august. Det beste du kan gjøre er å se mot det mørkeste området på himmelen i perioden 23:30 til 01:30 siden sola er på sitt laveste rett i nord kl. 00:23 den 13. august. Dette blir gjerne mot sør og høyt opp på himmelen.

Dobbeltstjerner er stjerner som står svært nær hverandre på himmelen. Visuelt sett må 4. mag. stjerner være nærmere hverandre enn 20" (buesekunder), 6. mag. stjerner nærmere enn 10", 9. mag. stjerner nærmere enn 5" og 11. mag. stjerner nærmere enn 3" for å kunne kalles dobbeltstjerner. De kan være optisk nær uten å ha noe med hverandre å gjøre, men de mest interessante er de som kretser rundt et felles tyngdepunkt, altså er fysiske dobbeltstjerner. Hvor tette dobbeltstjerner en kan se avhenger vesentlig av kikkertens objektivdiameter. Følgende formel brukes :

Oppløselig dobbeltstjerneavstand i buesekunder = 11.7 buesekunder/objektivdiameter i cm.

En grad = 60 bueminutter = 60*60 buesekunder = 3600 buesekunder. Avstanden fra horisonten til senit (rett opp) er 90 grader.

Det vil si at en 100 mm kikkert skal kunne oppløse dobbeltstjernepar så tette som 1.2". Dette forutsetter at stjernene har samme lysstyrke og at lufta er helt klar. Dobbeltstjerner er således veldig godt egnet til å teste et teleskops optiske kvalitet.

Særlig er Albireo fin med en blå og en tydelig rød stjerne. Kvadruppelstjernen e Lyrae er jo også kjempeflott! 61 Cygni er i tillegg til å være en fin dobbeltstjerne, også den 4. nærmeste stjernen, bare 11.1 lysår unna. Det var også den første stjernen man klarte å finne avstanden til, allerede i 1838.