Alle som leser dette har sikkert stått ute en mørk, måneløs natt og sett stjernene blinke og skinne mot den mørke himmelen. Personlig tenker jeg tilbake til vintrene i '95 og '96 når det snakkes om å beundre universet med det blotte øye. Det var den tiden jeg ennå måtte "nøye" meg med en dårlig kollimert 8x21 kikkert. Dette medførte i sin tur at øynene mine ble mine optiske hjelpemidler.

Bare det å ligge to-tre timer under den åpne himmelen og se på mylderet av stjernene var nok til å holde meg varm.

Spesielt godt husker jeg mitt første blikk på Orion. Det var vel i midten av desember 1995. Jeg hadde akkurat sett på mitt første stjernekart og var klar for det "virkelige liv". Og der, ganske lavt i sørøst, stod den majestetiske skikkelsen og holdt øye med meg. Det var alt som skulle til: Et stjernekart, litt nysgjerrighet og et blikk på Orion.

Senere bestemte jeg meg for å kjøpe teleskop. Etter noen måneder med vurderinger falt valget på en 114 mm newtonreflektor med ekvatorialmontering fra Meade. Fornøyelsen kostet nærmere 5000 kroner, og kom i bruk i løpet av noen dager. Årsak til ventingen: Trøndervær!!!

Siden det fremdeles var lys himmel om natten, måtte jeg greie meg med Sommertrekanten (uoffisielt stjernebilde, dannet av Vega - Alpha Lyrae, Deneb - Alpha Cygni og Altair - Alpha Aquilae). Det var imidlertid ikke noe problem. Å se på disse stjernene med 73 ganger forstørrelse var noe helt nytt for meg, og når Jupiter også begynte å komme til syne følte jeg at alt gikk min vei.

Omtrent et år etter at teleskopet ble kjøpt, steg ambisjonene nok en gang. Denne gang: Vivitar speilreflekskamera med 28 mm (f/2,8 - f/22) vidvinkelobjektiv, 50 mm (f/1,7 - f/22) normalobjektiv og 135 mm (f/3,5 - f/22) teleobjektiv, et fotostativ og snorutløser. Så var alt klart. Stjernespor, noen få meteorer og annet man kan forvente av så enkelt utstyr stod for tur. Et par måneder senere kom et nytt løft: Piggyback. Piggyback vil si at en monterer kameraet på teleskopryggen og guider (kompenserer for jordrotasjonen) gjennom teleskopet.

Men fremdeles, nærmere 200 bilder senere, er det ingen opplevelse som kan måle seg med fryden av å legge inn et ti minutters avbrekk i observasjonene for å legge seg rett ned ved siden av teleskopet og se opp på himmelen.

Så til alle sammen: Poenget med denne artikkelen er at det ikke er noen egentlig "fasit" på hva amatørastronomi virkelig er. Det er hva du gjør det til. Over ser du en ærlig skildring av det å være smittet av astrofeber - en smittefarlig og uhelbredelig, men ikke dødelig, feber.

Alle som sitter og ruger på større eller mindre teleskoper bør derfor ikke glemme at det finnes et univers utenfor teleskopets optiske flater. Og for de av dere uten teleskop eller kikkert: Det er verd pengene, men har du dårlig råd eller er litt i tvil, så la det ligge en liten stund til. Det haster ikke. Universet vil leve i mange milliarder år ennå, og du... ja, du vil forhåpentligvis leve lenge nok til å oppleve det fantastiske universet både med og uten kikkert, du også!