DE ANDRE MÅNENE
De fleste her på kloden vår tenker på vår måne som den eneste, men da går vi glipp av en hel verden av andre måner. Denne artikkelen omhandler derfor de andre månene i solsystemet vårt.
LITT HISTORIKK.
Helt fram til 1610 var eksistensen av andre måner helt ukjent. Men da rettet
Galileo en kikkert mot nattehimmelen, og gjorde en rekke oppdagelser. En av dem var at
Jupiter har fire store måner som går i bane rundt seg. Ganymedes, Callisto, Io og Europa
blir da også enda kalt de Galileiske månene. Senere samme århundre ble de samme månene
brukt av den danske astronomen Rømer for å bestemme lyshastigheten. Han brukte det
fenomenet at de Galileiske månene formørker hverandre regelmessig, og at disse
formørkelsene kommer litt "etter skjema" når Jupiter er ekstra langt unna
Jorden. Den målbare tidsforsinkelsen kommer av at lyset må gå en ekstra avstand som
Rømer kunne beregne, og da var lyshastigheten strekning delt på tidsforsinkelse, og
Rømer fikk æren for å ha vært den første som har beregnet lyshastigheten noenlunde
nøyaktig.
I år 1655 oppdaget den nederlandske fysikeren Huygens at Saturn også hadde en måne, nemlig Titan. Ved utgangen av det århundret hadde 4 nye Saturnmåner blitt oppdaget, og siden har nye måner blitt oppdaget og i dag vet vi om 63 måner i vårt solsystem! De siste to ble oppdaget i høst på Mount Palomar og går rundt Uranus.
JUPITER.
I forbindelse med Voyager-romsondenes ferd utover i Solsystemet, lærte vi mye om
månene til Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Da Voyager 1 fløy forbi Io, fant den 11
aktive vulkaner av voldsomme størrelser, og den gamle oppfatningen om at de andre månene
var kjedelige og like verdener ble gjort til skamme. Callisto er en heller medtatt måne
med mange kratre og rifter. Det samme kan sies om Ganymedes, den aller største av
månene. Men Ganymedes har også et sett av foldninger og sprekker som går inn i
hverandre og lager ett nettverk som vitner om at overflaten har sprukket og materie
innenfor har vellet opp og erstattet den gamle overflaten.
Årsaken til at disse månene har så mange krater, er at Jupiters sterke gravitasjon trekker til seg store mengder kometer og små asteroider, og noen av dem treffer månene til Jupiter. Europa har ikke nedfallskratre, for overflaten er av is som blir "resirkulert" ganske ofte med oppsprekking. Fordi overflaten er av is, er Europa den glatteste kloden vi kjenner med høyeste topper på ca 50 meter!
Både de Galileiske månene og de fleste andre månene går samme vei rundt planeten sin fordi de er dannet der, men noen går gal vei. F.eks. går 4 av Jupiters ytre måner "gal" vei, så de er sannsynligvis født et annet sted og har blitt fanget av Jupiter senere. En av dem var faktisk savnet mellom 1941 og 1955 og ingen klarte å observere den i denne perioden. Ved hjelp av gamle observasjoner, kunne man nok regne seg fram til hvor månen skulle være noen år framover, men det ville være et enormt arbeid å gjøre for hånd. Men i 1955 kunne de første spede datamaskiner gjøre en innsats, og etter å ha surret og gått noen timer, klarte en datamaskin å beregne hvor månen skulle være, og den ble gjenoppdaget.
SATURN.
Titan, den første av månene til Saturn som ble oppdaget, er en gigant omtrent på
størrelse med Ganymedes, og kan lett sees i et lite teleskop i likhet med de Galileiske
månene. Titan er den eneste månen med en tykk atmosfære. Siden det er så kaldt der
ute, beveger gassmolekylene seg så langsomt, at den relativt beskjedne
gravitasjonskraften til en måne klarer å holde på en atmosfære. Denne består i
hovedsak av nitrogen som vår atmosfære, men er fri for oksygen. Isteden er det en del
metan og andre hydrokarboner i atmosfæren, og det er lansert teorier om at det er sjøer
av etan på overflaten. All denne organiske kjemien på Titan har ført til spekulasjoner
om det kan være liv der. Imidlertid er det ganske kaldt så langt ute fra Sola. Derfor
har livsutvikling på Titan vært sammenlignet med å starte bilen en kald morgen. Kjemien
er på plass, men det er rett og slett for kaldt. I 2004 får vi imidlertid vite litt mer
om Titan, for da kommer Cassini-romsonden til Saturn og slipper ned en sonde oppkalt etter
Huygens i Titans atmosfære.
Saturn har også 17 andre kjente måner. Rhea, Dione og Tethys kan ganske greit sees i et moderat stort amatørteleskop. Mimas er ganske bemerkelsesverdig fordi Voyager fant ut at den har et enormt krater etter en katastrofal kollisjon. Diameteren på krateret er faktisk 40 % av diameteren til månen, så det var nær på at hele Mimas ble slått i stykker. Tethys har også et slikt enormt krater, men det må være svært gammelt, for gulvet i krateret har krumning som overflaten ellers på Tethys. Dione er en glatt måne som kan minne litt om Europa, men på den ene halvkulen er det en mengde forkastninger. Enceladus har som så mange av disse månene en overflate som gjentatte ganger har sprukket opp.
Iapetus er en annen av Saturnmånene, men den skiller seg ut fra de andre, for den varierer tilsynelatende i lysstyrke sett fra Jorden. Årsaken er at Iapetus alltid vender samme side mot Saturn akkurat som Månen vender samme side mot oss slik at den ene halvkula er førende i banen, og den andre er etterfølgende i banen. Iapetus har sannsynligvis sopt opp mørkt støv i banen sin på den ledende halvkulen, slik at den har blitt mørk og reflekterer mindre lys. Så når Iapetus er i èn posisjon i banen, ser vi den mørke siden, og i en annen ser vi den lyse, og det ser ut som om den varierer i lysstyrke.
URANUS.
Uranus har etter høstens oppdagelser 17 kjente måner. De kanskje best kjente er
Titania, Oberon og Miranda, og de to førstnevnte kan sees i store amatørteleskop.
Voyager tok en del gode bilder av Miranda og gjorde radarmålinger, slik at NASA kunne
konstruere en tredimensjonal datasimulering av en flytur over Miranda-landskapet. Her er
terrenget eldgammelt og formasjonene kaotiske. Store sirkulære groper og enorme
kvadratiske forsenkninger er typisk. Et spesielt fenomen med Uranus er at rotasjonsaksen
er voldsomt vippet over, så sesongene er ekstreme der. Mesteparten av planeten har
midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren. Og siden månene går i ekvatorplanet,
ser vi dem vekselsvis gå rundt planeten i elliptiske baner, og vekselsvis opp og ned
foran og bak planeten.
NEPTUN OG PLUTO.
På 1800-tallet ble Triton oppdaget og i 1949 oppdaget Kuiper, som vi skal komme
tilbake til, Nereid, men Neptun hadde flere måner enn som så. Voyager 2 fløy forbi
Neptun som sitt siste store oppdrag og oppdaget bl.a. 6 nye måner og fløy svært nær
Triton. Den viste seg å være det legemet i Solsystemet som reflekterte størst andel av
lyset p.g.a all isen på overflaten. Litt nord for ekvator var det en sone med kryssende
fjellrygger som laget et nettverk med groper mellom. Temperaturen var heller lav, 37
grader over absolutt null, dvs. minus 236 grader Celsius!
Men likevel var det aktivitet på Triton! Geysirer sendte opp gass og støv til 8 kilometers høyde! Dette sjokkerte de fleste astronomene som så dette, men en forklaring kan være at det ennå er varme i Tritons indre etter at den sannsynligvis ble fanget opp av Neptuns gravitasjon for millioner av år siden. Da ble den revet og dratt i slik at det ble en slags tidevannseffekt fordi gravitasjonskraften drar ujevnt kraftig på forskjellige avstander. P.g.a. friksjon fikk Triton en "tidevanns-oppvarming" som kanskje driver geysirene den dag i dag.
Årsaken til at vi tror at Triton ble fanget opp av Neptun og ikke ble dannet rundt den, er at den går "gal" vei i forhold til det naturlige hvis den ble dannet rundt planeten sin. Nå er vi inne på noen interessante sammenhenger som de siste årenes forskning har funnet. Kuiper, som oppdaget den andre store Neptunmånen i 1949, forutså at det kunne finnes et belte av småplaneter og kometkjerner utenfor Neptuns bane, det såkalte Kuiperbeltet. Da Clyde
Tombaugh oppdaget Pluto i 1930, ble Pluto imidlertid anerkjent som planet om den enn var liten.
Men Pluto ligner mer på Triton enn noen planet bl.a. i størrelse. Begge har temperaturer rundt 37 grader over absolutt null (37 K), har hvite polkalotter av nitrogenis som er svakt rosafarget av UV-stråling og har tynne nitrogenatmosfærer med litt metan i. Ca 60-70% er stein i kjernen og resten er hovedsaklig vannis selv om overflaten er nitrogenis. Årsaken til at vi kan vite dette om sammensetningen, er at vi lett finner omløpstid og diametere i banene, og da finner vi vha. Newtons lover massene, og når vi i tillegg vet diameteren, vet vi tettheten. Med tilleggsantagelsen at tettheten er en kombinasjon av stein og is, finner vi andelene av hver og får denne grove kjennskapen til sammensetningen og oppbygningen til legemene.
På slutten av 70-tallet ble det oppdaget at Pluto også har en måne, Charon, oppkalt etter fergemannen til dødsriket i den greske mytologien. Charon viser seg å ha likhetstrekk med Pluto og Triton, og man begynte å lure på om disse tre egentlig var objekter tilhørende Kuiper-beltet. I 1992 begynte to amerikanske astrofysikere, Jewitt og Luu, å lete systematisk etter medlemmer av Kuiper-beltet, og de fikk raskt resultater. Deres første oppdagelse, muntert kalt Smiley, var den første og siden har de regelmessig funnet nye medlemmer av gruppen.
Det er derfor fristende å tro at Neptun er den ytterste virkelige planeten, mens Triton, Charon, Pluto, Smiley og de andre er medlemmer eller tidligere medlemmer av Kuiper-beltet. Dessuten vet vi at flere måner er større enn Merkur, som definitivt er en planet, så det er nok en noe unaturlig klassifisering vi gjør når vi deler solsystemet vårt inn i planeter, måner, asteroider og kometer, for overgangene er nok svært flytende. F.eks. har astronomene lenge diskutert om Chiron (ikke å forveksle med Charon) er en komet eller asteroide. Og det kunne jo tenkes at ikke bare Kuiper-medlemmer blir fanget opp av planeter som måner, men at asteroider kan fanges opp slik også, noe vi skal se nærmere på nå.
MARS.
Lenge trodde man at Mars ikke hadde noen måner, men i 1877 ble to
små, rare måner oppdaget. Phobos og Deimos, "frykt" og "angst", er
to uformelige små måner som går i bane tett ved Mars. Phobos, som er innerst, går så
fort rundt Mars at den sett fra Mars går så fort mot øst at den står opp i vest og
går ned i øst! Sett fra Mars lyser de to like sterkt som Venus og Vega fra Jorden. De
går "riktig" vei rundt Mars, så banene tilsier at de er dannet ved Mars, men
tettheten er svært lik asteroider, så det kan virke som de er asteroider som er fanget
opp. Imidlertid har ikke astronomene blitt enige om dette enda.
Noe som er litt underlig, er at i Gullivers Reiser, som ble utgitt i 1726, er to Marsmåner i omtrent riktig avstand og omløpstid omtalt. Men forfatteren kan umulig ha sett dem med den datidens kikkerter, så det har vært fablet om at han kanskje var synsk. Dessverre lar det seg forklare litt enklere enn som så. Forfatteren hadde litt peiling på astronomi, og skjønte at hvis det skulle være uoppdagede måner rundt Mars, måtte det være fordi de var så nær Mars at det sterke lyset fra Mars blendet for månene, og vha. Newtons da nye lover, kunne han regne ut omløpstidene for en valgt avstand fra Mars. Tallet 2 hadde han sannsynligvis fra Kepler, som med sin tro på mer og mindre hellige tallsystem, hadde ment at siden Jorden hadde én måne, og Jupiter 4, så måtte Mars ha 2 og Saturn enten 8 eller 9 for å få en systematisk tallrekke.
Mars har alltid vært myteomspunnet og så også helt opp til vår tid. Phobos kommer svært langsomt nærmere og nærmere Mars, og i 1959 mente den sovjetiske Shklovsky å ha beregnet at den tynne marsatmosfæren var for tynn til å bremse opp Phobos og forårsake effekten. Derfor konkluderte han at Phobos måtte lettere enn antatt og dermed hul, noe som igjen kunne bety at den var en romsonde skutt opp av liv på Mars! Det kunne også forklare at den ikke ble oppdaget før 1877, for da ble den kanskje skutt opp. Men dessverre for tilhengerne av de små grønne, så har nyere beregninger vist at marsatmosfæren er tilstrekkelig til å forårsake oppbremsingen av Phobos.
____________________________
Sist oppdatert : 04. mai 1999.