En meteoritt blir til

Av Lars Trygve Heen, Meteorgruppen Norsk Astronomisk Selskap, Birger Andresen og Thomas Jacobsson

Artikkelen er tidligere publisert i en litt kortere utgave i Meteorgruppens tidskrift "Boliden" nr. 2/99.

Klare meteorer er jo meningen med livet for oss i Meteorgruppen. Likevel, er vi skikkelig forberedt hvis en virkelig klar meteor dukker opp?

En meteor som er klarere enn magnitude -4 kalles en ildkule. Hvis meteoren deler seg i flere deler i slutten av banen kalles den en bolide. Men selv om du ser en klar ildkule eller bolide er det slett ikke sikkert at du bør starte letingen etter meteoritter.

Meteoroider er små og mellomstore partikler som farer rundt i solsystemet sammen med kometer, asteroider, måner og planeter. Når en slik meteoroide forlater det interplanetariske rom og kommer inn i Jordens atmosfære begynner en rekke kompliserte prosesser, og det videre forløp er helt avhengig av meteoroidens oppbygning, størrelse, dens hastighet og vinkelen den treffer Jordatmosfæren med.

En meteor lyser opp

Hvis meteoroiden ikke er altfor stor, vil den bremses kraftig opp i møtet med Jordatmosfæren. Denne oppbremsingen fører til en voldsom oppvarming. I en høyde av ca. 80-90 km vil overflatetemperaturen nå omtrent 2000° C. Ved slike ekstreme temperaturer vil faste stoffer rett og slett fordampe. Stoffet som fordamper vil legge seg i meteorbanen, og vil i noen tilfeller kunne ses for meget klare meteorer som ses i dagslys. I tillegg til dette vil atmosfæren bli kraftig oppvarmet, og vi får dannet et såkalt plasma av elektrisk ladede partikler. Partiklene i plasmaet tilføres så mye energi fra oppbremsingen og oppvarmingen som følger at de begynner å sende ut lys. Det er dette lyset vi observerer som en meteor. Figuren er hentet fra håndboka til International Meteor Organisation.

 

Små meteoroider fordamper

Hvis meteoroiden er mindre enn omkring 20 cm, vil oppvarmingen føre til at meteoroiden mister hele sin masse gjennom fordampning slik at det ikke er noe igjen som kan falle til Jorden. Dette er det vanlige tilfellet hvor meteoren er svakere enn magnitude -4 til -6 (noe avhengig av fart og innfallsretning).

Store meteoroider når dypere

Hvis meteoroiden er så stor at ikke alt materialet fordamper før den når de dypere og tettere lag av atmosfæren i rundt 50 kms høyde, vil den kunne eksplodere som en bolide. Hvis dette skjer lavt nok, og under ellers gunstige forhold, er det mulig å høre en slik eksplosjon som en tordenaktig lyd. Tiden det tar for lyden å nå observatøren kan brukes som et mål på avstanden akkurat som for tordenskrallene i et tordenvær. Lyden beveger seg omtrent en kilometer på 3 sekunder slik at en bolide i 40 kilometers høyde ikke kan høres før etter minst 2 minutter hvis den er rett over hodet på observatøren, og lenger tid hvis den er lavere over horisonten og altså lenger unna (lyset går så fort at det ikke har noen forsinkelse). Hvis du skulle se et slikt fantastisk syn, er det altså best å holde seg utendørs og lytte i minst 5 minutter etterpå.

Mange meteorer som har overlevd ferden ned til ca. 50 kilometers høyde og eksplodert der, vil ikke gi noen meteoritter. Eksplosjonen kan pulverisere meteoren fullstendig hvis den ikke er laget av et hardt materiale. Dette er en av grunnene til at kometmateriale som er mest is og løst sammensatte partikler sjelden eller aldri produserer meteoritter. Sannsynligheten for at en klar svermmeteor skal produsere en meteoritt er derfor veldig liten.

 

I fritt fall mot Jorden

Hvis meteoren har den rette konsistensen slik at det fremdeles er noe igjen av den etter møtet med den øvre delen av atmosfæren, vil den bremses så mye at den mister all sin opprinnelige hastighet. Ekspertene sier at objekter inntil 5-10 tonn mister nesten all sin kosmiske hastighet innen de når ca. 30-40 km over bakkenivå. Meteoren vil derfra falle fritt mot Jorden, og nå bakken med en hastighet som tilsvarer ca. 150 m/s (ca. 500 km/t). Ved såvidt lave hastigheter vil ikke temperaturen på overflaten være høy nok til at fordampningen eller lysutsendelsen kan fortsette under 30-40 kilometers høyde. Det vil derfor ikke være mulig å se meteoren i denne siste "fritt fall"-fasen av ferden mot Jorden som gjerne varer et par minutter. Hastigheten er så lav at ved et nedfall vil meteoritten ikke være spesielt varm å ta på. Fotografiet viser en steinmeteoritt.

Noen har sett noe...

Siden klare meteorer inntreffer svært sjelden vil det vanligvis være personer fullstendig uten erfaring med meteorer som ser de aller klareste. Siden må noen med kunnskap om meteorer prøve å gå gjennom rapporter fra ulike kilder for å finne ut om et nedfall kan ha funnet sted og eventuelt hvor. Meningen med denne artikkelen er at leserene skal føle at de vet litt om hvilke fenomener de kan vente, og noen av fellene man kan gå i.

Siden ingen kan sies å ha særlig erfaring med slike hendelser, vil vitneutsagnene være relativt upålitelige. Vanlige folk har ofte ingen anelse om hvilke data som er interessante, og folk flest har mangelfull kjennskap til vinkler, himmelretninger osv. Man må også regne med at folk rett og slett blir overveldet av det fantastiske synet og ikke løper av gårde etter penn og papir for å notere detaljene!

Avstands- og tidsbedømmelse

Å bedømme avstanden til en klar strek på himmelen er vanskelig for å si det svakt. Man vil uvegerlig forsøke å sammenligne med noe man kjenner. Hastigheten over himmelen er stor, og mange vil derfor si at objektet må være veldig nærme. Som det fremgår av tidligere avsnitt, vil ikke meteoren lyse nær bakken. Det betyr at hvis noen sier at de så en kjempeklar meteor så må den ha vært flere titalls kilometer oppe i luften samme om de sier at den falt ned rett bak skuret til naboen Jens. En god tidsangivelse av et eventuelt "tordenskrall" vil være svært interessant i så måte for en mer objektiv avstandsvurdering. Det er også nyttig å huske på at en meteor som er 50 kilometer oppe i luften vil være mye lenger unna hvis den ses nær horisonten. En meteor som er 50 km oppe i luften og som ses i 30° s vinkel med horisonten, vil for eksempel være 100 km borte fra observatøren.

 

Å finne en meteoritt

Vanligvis viser det seg at visuelle bestemmelser av retningen til ildkuler ikke er nøyaktige nok til å bestemme et nedslagsfelt med stor nok nøyaktighet. Den klare ildkulen som ble sett over Grønland før jul i fjor er et eksempel på hvor vanskelig det er å bruke visuelle data. Her kom de fleste dataene fra fiskere som nok vet mer om himmelretninger enn folk flest, men likevel fikk man ikke ett område hvis man krysspeilet de ulike retningene som ble oppgitt. I tillegg fant man at et kamera som fikk med seg ildkulen, gav en litt annen retning enn de visuelle observasjonene tydet på. Leteområdet ble til slutt noen titalls kilometer.

Det er gjort en undersøkelse i USA der visuelle observasjoner av ildkuler ble sammenlignet med fotografiske observasjoner. Det viste seg da at observatørene alltid trodde ildkulen hadde vært nærmere horisonten enn den i virkeligheten var. Erfaringene fra den fantastiske ildkulen som ble sett ca. kl. 1720 over Trøndelag 24. mai 1999 (2. Pinsedag) viser også det samme som alle referansene vi har funnet påstår; nemlig at visuelle observasjoner er for unøyaktige til ha håp om å finne meteoritten som kanskje har falt ned. Vi oppdaget nemlig raskt at observatører som hadde sett objektet fra omtrent samme sted var rimelig enige om kompasskursen, men at det var stor uenighet om både høyden over horisonten og objektets vinkel med horisonten. Noen mente f.eks. å ha sett ildkulen gå omtrent parallelt med horisonten, mens "naboen" mente den hadde beveget seg i omtrent 45° vinkel. Når man da vet at avstanden er minst 20 km, og trolig 40 km når ildkulen slutter å lyse, så er et ikke mye vits i å starte en leteaksjon.

Det sier seg selv at med mindre meteoren er så stor at den lager et voldsomt krater (noe som er ekstremt sjelden), vil det være svært vanskelig å finne noe med mindre man er midt i et boligfelt. I et slikt tilfelle er det muligheter for at folk i nærheten rett og slett hører at noe slår i bakken. Det er slik de fleste meteoritter blir funnet med mindre de har et helt spesielt utseende eller ligger på et sted hvor det ellers ikke finnes stein (f.eks. ute på isen på Mjøsa eller i Antarktis). Fotografiet viser Arizonakrateret som er ca. 1.3 km i diameter.

 

Denne steinen så rar ut

Noen få meteoritter ser umiskjennelig ut som de har vært på en tur gjennom atmosfæren og blitt svidd. Særlig ferske meteoritter har en slik svart skorpe som kan hjelpe til med å identifisere dem. Etter en tid vil denne skorpen forsvinne, og det kan være vanskelig selv for folk med en viss kjennskap til geologi å kjenne igjen en meteoritt hvis den ikke skiller seg veldig ut fra de andre steinene i området. Fotografiet viser en jernmeteoritt.

 

Hvis man likevel tror man har funnet noe, kan man ta kontakt med Geologisk Mineralogisk-Museum i Oslo for å få funnet bekreftet eller avkreftet. Til dags dato er det kun funnet 12 meteoritter i Norge. Da er ikke Gardnos-meteoritten tatt med, siden den fordampet ved nedslaget. Den var kanskje 300 m i tverrmål. Av disse meteorittene er 1 jernmeteoritt, 1 stein-jernmeteoritt og 10 steinmeteoritter.

Tabell 1 : Kjente norske meteoritter.

Norske meteoritter

Funnet

Vekt i kg.

Type

1848 Ski

0.850

Steinmeteoritt

1884 Tysnes

21.700

Steinmeteoritt

1892 Skjåk

2.750

Jernmeteoritt

1898 Gloppen

0.100

Steinmeteoritt

1902 Alta *

78.670 *

Stein-jernmeteoritt

1927 Trysil

0.640

Steinmeteoritt

1928 Kragerø

0.246

Steinmeteoritt

1942 Nesna

0.254

Steinmeteoritt

1950 Tromøy

0.357

Steinmeteoritt

1976 Mjøsa, på isen

0.046

Steinmeteoritt

1978 Leikanger

1.513

Steinmeteoritt

1992 Vikdalen

0.470

Steinmeteoritt

* Alta-meteoritten ble funnet i to deler, hvorav den største var ca. 77.5 kg.

På verdensbasis finnes det normalt 5-10 meteoritter hvert år når vi ser bort fra de som finnes i isødet i Antarktis hvor systematisk leteaksjoner har ført til at ca. 6 000 nye meteoritter er funnet siden 1976. Totalt kjenner man nå litt under 10 000 meteoritter. Drøyt 1 700 av disse er større enn 1 kg, hvorav 221 er større enn 100 kg. Av disse igjen er 65 større enn 500 kg, mens kun 9 meteoritter er større enn 10 tonn.

Tabell 2 : Kjente meteoritter med masse større enn 10 tonn.

Meteoritt

Vekt

Hoba

60 tonn

Canyon Diablo

> 30 tonn

Sikhote-Alin

27 tonn

Chupaderos

22.9 tonn

Bacubirito

22 tonn

Armanty

20 tonn

Mundrabilla

17 tonn

Mbosi

16 tonn

Morito

11 tonn

Kilder : Endel internettsider, epost, håndbøker

_________________________