Meget sterk ildkule sett fra Trøndelag

Av Birger Andresen

Trondheim Astronomiske Forening har fått inn drøyt 30 uavhengige observasjoner av en ildkule med lysstyrke omtrent som fullmånen mandag 24. mai 1999 ca. kl. 17:20. Observasjonene ble gjort fra Trøndelag og Østersund. Så langt ser det ut til at objektet lyste opp mellom Meråker og Østersund, men det kan ikke utelukkes at det også har vært et fragment nr. to i nærheten av Høylandet. Det har vært reportasjer i flere trønderaviser, lokal radio og i TV2 nyhetene. Det viser seg at banebeskrivelser ved slike observasjoner er beheftet med betydelige feil. Dette støtter andres erfaringer om at kun fotografiske observasjoner duger, og at det til og med da er vanskelig å avgrense nedslagsområdet i tilstrekkelig grad.

Trondheim Astronomiske Forening (TAF) ble i slutten av mai kontaktet av Arnulf Løken i UFO Norge i forbindelse med et svært sterkt lysglimt som var sett fra to steder i Nord-Trøndelag mandag 24. mai ca. kl. 17:20. Etter en avisartikkel i Namdalsavisa begynte ting å skje. Stadig flere rapporter strømmet inn, og vi fikk oppslag i en rekke aviser i Trøndelag. NRK Nord-Trøndelag (radio) hadde først et intervju med TAF's leder på morgennyhetene, og senere et 5-10 minutters innslag i et innringingsprogram der TAF's leder fortalte om ildkuler, meteoritter og meteorer mens øyenvitner ble oppfordret til å ringe inn. I tillegg stilte TV2 opp med kameramann som ble med oss inn i fjellheimen på Høylandet en lørdag da Birger Andresen og Thomas Jacobsen fra TAF, Arnulf Løken og geolog Terje Bjerkgård fra Norges Geologiske Undersøkelse i Trondheim (nå også TAF-medlem) reiste de ca. 25 milene opp dit på åstedsbefaring sammen med Molly Grongstad som hadde en spesielt spennende observasjon å fortelle om. Hun hadde vært oppe på Skarlandsfjellet, og mente bestemt at ildkulen, som hun først trodde var et brennende fly som styrtet, var lavere enn fjellene i bakgrunnen. Hun hørte også en sterk buldrende lyd samtidig som hun så ildkulen som hadde en lang brennende hale etter seg. Hun var overbevist om at ildkulen hadde truffet bakken rett bak en liten fjelltopp en kilometer eller to unna. Etter en liten prat hjemme hos Molly la 12 personer iveg oppover fjellsidene. Vel oppe på fjellet viste Molly oss hvor hun hadde sett ildkulen. Vi tok bilder, og gikk opp på noen høydedrag i den retningen ildkulen hadde forsvunnet bak fjellet. TV2 gjorde intervjuer oppe på fjellet, og et ca. 1.5 minutters innslag ble sendt på nyhetene kvelden etter.

På grunn av mediadekningen har vi kommet i kontakt med drøyt 30 uavhengige observatører fra Trondheim og Leksvik i sør til Brønnøysund-området i nord og Sørli og Østersund i øst. Spesielt mange har sett ildkulen fra Stjørdal-Steinkjer-Meråker området. De aller fleste har sett ildkulen relativt lavt i østlig retning. Observasjonene fra de nordligste stedene spriker en del. Noen har sett den mot sør/sørøst, mens andre har sett den mer i østlig retning. Derfor har vi lurt litt på om det kan ha vært to fragmenter, men vi tror ikke dette er sannsynlig fordi ingen har sett ildkulen dele seg i to store deler. Steinen kan selvfølgelig ha delt seg før den kom inn i atmosfæren slik at fragmentene har kommet inn med noen minutters mellomrom, men da virker det rart at begge kommer inn over Trøndelag. Hadde de kommet svært tett på hverandre i tid, så hadde sikkert flere observatører sett begge fragmentene.

(Klikk på bildet for 276kB versjon) Det er imidlertid åpenbart at det er vanskelig å gjengi en rimelig sikker banebeskrivelse for et slikt objekt. Dette fikk vi bekreftet når vi dro på besøk til en rekke personer i Stjørdalsområdet. Fotografier ble tatt og folk prøvde og tegne inn starten og slutten for ildkulen på skisser som ble tegnet der og da. Senere ble fotografiene sendt ut til observatørene som tegnet banen inn så godt de kunne på bildene slik som Frode Nilsen har gjort på bildet til venstre. Da oppdaget vi at folk både var uenige med seg selv og med hverandre. Kompassretningene er forsåvidt relativt konsis-tente, men vinkelen ildkulen beveget seg med i forhold til horisonten varierer helt fra omtrent vannrett til ca. 45 graders vinkel med horisonten. Dette kan umulig stemme når alle disse observatørene har sett den omtrent rett øst. I tillegg er observatørene temmelig uenige om hvor høyt over horisonten ildkulen var.

Etter å ha vært i kontakt med en del erfarne meteorittjegere i Europa og USA, har vi fått vite at øyenvitner alltid trekker ildkuler ned mot horisonten i forhold til den virkelige posisjonen, og ofte temmelig mye. Dette har man funnet ut ved å sammenligne visuelle observasjoner av ildkuler som også har blitt fotografert.

De fleste observatørene vurderer lysstyrken fra omtrent som fullmånen på dagtid, til mye sterkere enn fullmånen på dagtid. Mange har sett et svært blankt lys omtrent som når magnesium brenner. Andre mener ildkulen var gul, og noen har oppfattet rødtoner. Noen har sett ildkulen "slukne" på himmelen, mens andre mener å ha sett den forsvinne bak fjell, åser og trær. Noen har sett den dele seg i mange biter mot slutten av lysglimtet som nesten alle er enige om varte i 1-2 sekunder. Andre har ikke sett noen oppdeling. Noen få observatører har sett et minuttlangt røkspor (omtrent som kondensstripen fra et fly ganske langt unna), mens andre ikke har sett noe slikt spor i det hele tatt. En observatør hørte tordenlignende lyd mens hun så ildkulen, mens en observatør rapportere tilsvarende lyd ca. 1-1.5 minutter etter observasjonen. En observatør hørte lyd ca. 10 sekunder etter ildkulen. Med en lydhastighet på ca. 340 m/s, så virker 1-1.5 minutter rimelig. Dette fordi tordenlignende lyder normalt lages 40-60 km over bakkenivå. Såkalt elektrofonisk lyd som høres en gang i blant samtidig som ildkulen lyser, er gjerne en høyfrekvent og vislende lyd som ingen har påstått at de har hørt fra denne ildkulen.

Ekspertene sier at objekter inntil ca. 5-10 tonn mister nesten all sin kosmiske hastighet innen de når ca. 30-40 km over bakkenivå. Derfra faller de med en hastighet som tilsvarer ca. 150 m/s (ca. 500 km/t). Derfor slutter de også å lyse ca. 30-40 km over bakken, og er usynlige i sin videre ferd ned mot bakken. Med mindre objektet har vært ufattelig stort, så må de tordenlignende lydene som ble hørt samtidig og like etter ildkulen har vært generert av noe annet.

Det er hittil funnet kun 12 meteoritter i Norge. Den største av disse er Alta-meteoritten på 77,5 kg.